Ca kvart på ti ble jeg hentet. Roger hadde fått grønne klær og var med hele tiden. Klokka ti var jeg på plass på operasjonsbordet, og forberedelsene startet. Ble hengt på elektroder på brystet, blodtrykksmåler på høyre arm, fikk ny intravenøst i venstre arm, en ting på venstre pekefinger, og i det hele tatt. Men før alt dette satte de spinalbedøvelsen. Klemte hardt på ryggen før de satte ei sprøyte i korsryggen. Sprengte litt før jeg kjente en varme bre seg nedover beina, og noen minutter senere hadde jeg null følelse i dem. Bedøvelsen satte seg fint, og de hengte opp ”vegger” fra brystet og ned, så vi skulle slippe å se noe. Tilstede var det to jordmødre, to anestesileger, to operasjonsleger og hvertfall to assisterende leger eller sykepleiere. Svenningsen var hovedlegen som foretok selve keisersnittet.
Var en snodig følelse!! Jeg kjente liksom at det romsterte innei meg, og at det var noe trykking og draing, men det gjorde aldri noe vondt. Jordmødrene sto klare, og plutselig hørte vi noen små, spede klynkegråtelyder, før tvilling1 ble fraktet ut til barnelegene i rommet ved siden av. Tvilling2 lagde ikke lyd, men ble også tatt rett ut til legene, og fraktet ned til Barnesenteret i kuvøser. Så sydde de meg sammen, og vasket og stelte meg. Klokka 11.15 var jeg på plass på Oppvåkningsposten. Hele seansen tok altså bare 1 time og 15 minutter. Og vi fikk to gutter!
På Oppvåkningsposten lå jeg til klokka var 14.00. Da hadde jeg fått igjen følelsen og bevegeligheten i rumpa og beina, og blodtrykket og alt var fint. Roger gikk litt før det, han fikk gå å skifte klær og spise litt, og hilse på guttene. Så ble jeg kjørt ned til Nyfødt Intensivavd i senga, så jeg fikk se dem også. Det var et følelsesladd øyeblikk, samtidig som det var skremmende. De var sååå utrolig små!! Og mørkerøde. Og fine! Og skumle! Og våre!
Tvilling1 hadde, som vi hørte, pustet selv med en gang, og fikk da bare noe som het CPAP i nesen. Det er en liten ”vind” som hjelper lungene til å holde seg oppe- Tvilling2 hadde ikke pustet selv, og ble koblet til respirator med en gang. Akkurat guttenes første levetimer vet jeg ikke så mye om, men følte at de ble tatt godt vare på. Men at det var hektisk aktivitet rundt dem er nok helt sikkert.
Jeg ble trillet opp på Observasjonspost for gravide igjen, og fikk endelig litt mat. Aldri har vel salat, rundstykke og vann smakt så godt! Spesielt når det var første måltidet denne dagen, og klokka var ca 15. Etter at jeg hadde spist var det bare tid til å slappe av, og få all bedøvelsen ut av kroppen. Fikk servert to måltider på senga, Roger pusla rundt meg og behandlet meg som ei prinsesse. I sjutida på kvelden var jeg derimot forsynt av å ligge, og jeg hadde heller ikke spesielt vondt. Så da fikk jeg hjelp til å komme meg opp og bevege litt muskler, noe som var helt herlig! Følte meg litt fram, men det gikk veldig fint. Litt ør i hodet, da de gir meg smertestillende som er atskillig sterkere enn det jeg noen gang har tatt. Fikk låne en prekestol, og ved hjelp av den og Roger tok jeg heisen ned fra Obs- posten en etasje, til Nyfødt Intensivavd.
Og der lå de to guttene mine!! I løpet av sengetida i dag fikk jeg og Roger snakket om navne- prosessen vi har hatt hjemme, og vi var helt enige om at guttene skulle hete Emil og Iver! Iver er tvilling1, veide 1058 gram og var 36,5 cm og hadde en hodeomkrets på 27,5 cm. Emil er tvilling2, veide 484 gram, var 28 cm lang, med en hodeomkrets på 23 cm.
Emil var veldig veldig liten. Nesten skremmende liten! Iver var også liten, men allikevel stor ifht broren. Satt hos dem, med hendene inni kuvøsa og holdt på dem og snakket til dem. Men så kom trøtten, og jeg kjente at jeg ikke er noen supermann, så etter å ha svart på X antall sms’er og snakket med de nærmeste – og fått nye tabletter, sovnet jeg med bildet av våre fine, men små gutter bak øyelokkene.
Emil til venstre, Iver til høyre.
