Hele sommeren 2006 gikk med på sykehuset. Vi bodde i Oslo, på Ullevål alle fire i starten. Jeg og Roger bodde på pasienthotellet, Iver og Emil bodde på Nyfødt Intensiv avdeling, stue 2418. Dagene var lange og mange - men samtidig gikk tida fort. Dagene startet med at vi besøkte gutta på morgenen, før legevisitten kom. Så var det frokost og litt venting, før vi gikk tilbake til gutta. Iver fikk vi ut av kuvøsa til "kenguru-kos" flere ganger om dagen. De stundene var dyrebare! 
Når vi var på avdelinga hos guttene gikk timene fort! Og plutselig var det lunsjtid. Så prøvde vi å få oss en luftetur, enten vi gikk oss en tur, eller var turister i byen. Etter middag var vi noen timer hos guttene igjen - og etter det var det kvelden. Lufta gikk fort ut av oss disse dagene. Vi var liksom slitne hele tiden.. Vi ble beordret ut i finværet flere ganger, av pleierne på avdelinga. Vi hadde vel ikke så fin sommerfarge... ;)
Iver ble bare sterkere og sterkere, og 2. august ble vi flyttet til Intensiv for nyfødte på Elverum sykehus. Da veide Iver 1800 gram, og var ca 42 cm lang. Blitt skikkelig diger, med andre ord ;) Det kom en ambulanse fra Elverum, med en lege, ei sykepleier og to amb.personell. Så der inne ble det fullt, når de fikk plassert transportkuvøsa, så vi kjørte etter i bil begge to. Var faktisk veldig vemodig å si hadet til alle pleierne og legene vi hadde hatt så tett innpå oss i flere uker! Det vanket klemmer og lykkeønskninger - og krav om hvertfall julekort!
Å komme til Elverum ble ganske annet å være i Oslo - både på negativt og positivt. Var ett tilbakeskritt å bo på sykehusrom igjen - uten lås på dørene, og uten noe sted å låse inn noe, og Elverum er unektelig litt mindre og litt mindre spennende enn Oslo... Men det var veldig godt å komme nærmere hjemme!
På Elverum fastslo de også at Iver hadde klumpfot på begge beina. Det synes godt på dette bildet. Man ser tydelig at beina svinger inn igjen... Her kan du lese en artikkel om klumpfot og behandling.
http://www.helse-bergen.no/avd/ortopedi/nyheter/Renes_fotter.htm?print=true&NRMODE=Published&NRORIGINALURL=%2favd%2fortopedi%2fnyheter%2fRenes_fotter%2ehtm&NRNODEGUID=%7b91276B8C-C8D6-4687-B0C7-EB2534664200%7d&NRQUERYTERMINATOR=1
Han fikk, som gutten i artikkelen, gips - tilogmed samme type, en elastisk men samtidig stiv gips, som man rullet av og på. Gipsen gikk fra øverst på låret og helt ned til tærne. Den hadde han i fem uker, og den ble byttet en gang i uka. Etter de ukene, fikk han skinne, fra Hamar Ortopediske. Heldigvis har utviklingen tatt noen steg framover - nå er det ikke lange greier oppover beina, men ett par sko som er skrudd fast på ei metallskinne. Enkelt og realt!
Her er bilde av både gipsen og skinna:
Skinna skulle være på 23 timer i døgnet, så det ble to pauser om dagen - ifbm på og av med pysj. Da sprella gutten masse :)
Vi strevde litt med å få Iver til å knekke koden med å suge, svelge og puste samtidig... Det tok lang tid før vi turde å fjerne sonden! Men tilslutt skjønte han poenget - og den 29. september 2006 kunne vi sette gutten i nyinnkjøpt bilstol (som han druknet i!) og kjøre han med oss hjem - og fortelle han at nå er "hjemme ett annet sted - nemlig her!"
Dette ble veldig kort om ei lang tid. Sykehusoppholdet bød på mange prøvelser for oss - på mange måter. Men det som står klarest i minnet, er selvfølgelig da Emil døde - og tålmodighetstesten den siste måneden på Elverum var... Glad vi er hjemme nå!!!
