Lille Emil.

Emil var tvilling2. Det var hans morkake som ikke virket som den skulle. Da han såg dagens lys hadde han så og si ikke fått næring på tre uker. Så han var liten. Veide bare 484 gram, og var 27 cm lang.

Her ligger han godt pakket inn i kuvøsa si. Der ble han stelt godt av flinke pleiere. Det gikk fint med Emil lenge, tross hans lave vekt og unge alder. Dagene og ukene gikk, og vi begynte kanskje å ane et lite håp. For vi måtte jo bare håpe! Det var det eneste vi kunne gjøre. Legene var hele tiden åpne og ærlige mot oss, og snakket om faren for infeksjon, og hjerneblødninger... Og hele tiden gikk vi med en uro og frykt i magen. Men vi håpte.

Han var en sterk liten fyr. Kjempet hver dag, og begynte så smått å legge på seg. Ultralyder og røntgenbilder viste at hjernen var helt fin - ikke spor av blødninger. Lungene hadde det litt tøffere, det var mye trykk på respiratoren mange ganger. Men alt i alt var han sterk.

Så fikk lille vennen vår en infeksjon. Det var forsåvidt greit, det var en kjent bakterie, og en bred antibiotikabehandling ble startet fort. Denne skulle ta knekken på bakteriene, nesten samme hva det var. Dagene gikk, og behandlingen var snart ferdig, da han ble syk igjen. Veldig syk! Kort fortalt, ble han offer for sin egen E-coli. Han fikk en blodforgiftning, og det ble for tøft for den lille kroppen. Emil døde den dagen han hadde levd en måned.

Vi hadde minnestund for Emil i kapellet på Ullevål. Nå har gutten vår fått en fin plass på Hamar Kirkegård, der mor, far og Iver besøker han med jevne mellomrom. Vi savner Emil masse, men det er godt å vite at nå har han det ikke vondt lenger.

DU VIL ALLTID VÆRE I MINNENE VÅRE, LILLE VENN! DINE SMÅ FØTTER SATTE STORE SPOR!