Mandag 19. juni 2006
Var litt urolig i helga, etter de to ultralydene jeg hadde på fredag. Skjønte på dama som utførte dem at hun var litt bekymret. Men fikk besøk av Marte og Sven Arne, så det ble litt andre ting å tenke på, og det var egentlig bare godt.
Fikk ul-time hos Jordmor Annika på Lillehammer sykehus, klokka ti i dag. Legen, Toril Kolsås, som utførte ul’en på fredag ville at jeg skulle tilbake til Annika som hadde den forrige ul’en. Så jeg reiste til Lillehammer, orienterte meg på ukjent sykehus, og fant fram til riktig etasje og avdeling. Annika likte heller ikke det hun såg. Tvilling2 hadde nesten ikke vokst på tre uker, og det var dårlig gjennomstrømning fra morkaka til babyen. De ga meg det største slaget i ansiktet ved å si at de ville sende meg til Ullevål sykehus med ambulanse nå med en gang! Og så satte de den første lungemodnings-sprøyta på meg, for å forberede lungene til guttene på at nå skal de snart begynne å jobbe selv.. Og da ble jeg jo KJEMPEBEKYMRET, da det hørtes ut som om det var kjempeseriøs krise. Og jeg gråt og gråt og var livredd. Fikk tak i Roger, som måtte slippe det han drev med, og få organisert litt ting. Noen måtte hente bilen vår fra sykehuset på Lillehammer, han måtte få lånt seg en bil å kjøre hjem med, for å få pakket litt, og så måtte han kjøre ned til Oslo selv.
Jeg ble plassert på båre i ambulansen, og vi reiste mot Oslo. Kom jo ikke lengre enn til Hamar, før jeg måtte på do, men… Turen innover gikk greit. Amb.personell er en egen rase – de har en utrolig evne til å småprate, og få folk til å slappe av. Dro fra Lillehammer ca klokka tolv, og var framme ved Ullevål 14.15 ca. Der møtte vi Roger, og de trillet meg inn, og fikk skrevet meg inn. Ble kjørt til Føden A, og ble geleidet inn på et rom – der jeg endelig fikk kommet på do igjen. Så fikk vi beskjed om at legen ville se på meg med en gang, og gikk så opp til en avdeling som het Observasjonspost for gravide. Der møtte vi en godt voksen, hvithåret, lugn mann som het Svenningsen. Han leste journalen, før han gikk i gang med enda en ul- undersøkelse. Han likte heller ikke det han så, sa rett ut at den minste – tvilling2 – hadde det ”kummerlig.” Og at han mente de burde forløses via keisersnitt om kort tid. Mer tårer og bekymring. Og når han også sa at det kunne være en risiko for at tvilling2 kunne dø – enten i magen eller etter keisersnittet ble alt verre.
Tusen millioner tanker om alt fløy gjennom hodet mitt. Du kan si at jeg grein i bølger hele dagen. Det ble avtalt at vi skulle ta en ny ul i morgen tidlig – og da skulle de avgjøre om keisersnittet blir gjort tirsdag eller onsdag. Etter denne siste undersøkelsen fikk vi rom, og når vi ble alene kom det enda mer tårer og vonde tanker. Man vet liksom at man må prøve å tenke positivt – men det er så mye lettere å trekke fram den svarte rullgardina… Hele ettermiddagen og kvelden ruslet det jordmødre rundt oss, og målte blodtrykk, og tok blodprøver og spente på meg en hjerteslag- registreringsmaskin, der jeg også skulle trykke på en knapp hver gang jeg kjente bevegelse. På kvelden fikk vi tilbud om en omvisning på Nyfødt Intensivavdelingen, dit barna våre blir lagt etter keisersnittet. Ei koselig dame tok i mot oss, og fortalte om avdelingen, og viste oss kuvøse- stuene, og vi fikk også se en bitteliten baby. Den var født i uke 24 – for tre uker siden. Noe så utrolig vanvittig lite. Og tårene silte og silte på meg. Så sinnsykt sårbart! Hadde en veldig fin runde på avdelingen. Resten av kvelden gikk med til å kose med hverandre og snakke, og prøve å oppmuntre hverandre. Roger er gull verdt – og mye flinkere enn meg til å tenke positivt. ER veldig glad for at han får være her! Hva skulle jeg gjort uten han??
Tirsdag 20. juni 2006
Ble vekt ca halv åtte i dag. Har faktisk sovet som en stein i natt! Var en slitsom dag i går, med mye tårer og følelser og tanker. Hadde en ny ul-undersøkelse med både Svenningsen og en annen lege. Tvilling2 hadde ikke fått det noe merkbart bedre, men h*n rørte på seg, så de bestemte seg for at keisersnittet skulle utføres i morgen. Dilemmaet er vel om hvorvidt det er feil å forløse den største så mye for tidlig for å prøve å redde den lille, ifht å la den lille dø i magen, men gi den største en bedre sjanse.
Resten av dagen gikk med til å måle hjerteslagene, til å ta blodprøver og måle blodtrykk. Anestesilegen som skal sette bedøvelsen i morgen kom og informerte litt om hvordan dette skulle foregå, og en barnelege kom og fortalte hva som antagelig kommer til å skje med barna når de kommer ut.
Fikk ruslet oss en liten tur. Var på Kiwi og Vita og handlet litt som hadde blitt avglemt, og vi var en liten tur på biblioteket og fikk sjekket mail og lånt noen bøker. Ellers er jeg rett imponert over alt Roger fikk pakket med seg! Virkelig!
Har tenkt masse i dag og. Jeg hører alt som alle forteller, men aner liksom ikke hva jeg går til allikevel. Men jeg bare føler meg trygg på at folk her har stor kunnskap om sitt emne, og at jeg og vi er i de beste hender. Håper jeg får sove godt i natt. Ble tilbudt noe å sove på, men vil prøve uten først.
